Hvordan finne ut om man har diabetes mellitus?
Er blodsukkeret høyt over tid?
Det springende punktet ved mistanke om diabetes er om det er høyt blodsukker over lengre tid. Man kan late vannet svært ofte med mange liter urin daglig, og pasienten vil være påfallende tørst pga. væsketapet. I tillegg kan svært høyt blodsukker føre til tretthet, slapphet, svimmelhet, bevisstløshet og død pga. uttørring ved de alvorligste tilfellene.
Hos en frisk fastende person (intet inntak av energiholdig mat eller drikke fra midnatt til kl. 09.00 om morgenen) vil konsentrasjonen av glukose i blodet være mellom 4 og 7 mmol/L. Blodglukose varierer nokså mye på kort tid avhengig av fysisk aktivitet, kosthold og om man har en eller annen form for diabetes.
Den vanlige måten å stille diagnosen diabetes på i gamle dager var å måle (smake på) sukker (glukose) i urinen (glukosuri). Dersom man har høyt blodsukker vil noe av glukosen skilles ut i nyrene og trekke med seg vann. Dermed dannes det mye urin med mye glukose.
Måling av HbA1c
I nyere tid har man målt konsentrasjonen av glukose direkte i blodet. Ulempen med dette er at det er stor variasjon i glukose konsentrasjonen i blodet avhengig av om man har spist, vært fysisk aktiv og om man behandles for diabetes. Derfor har man kommet frem til en annen måte å måle langtidskonsentrasjonen av glukose i blodet.
Den beste måten å gjøre det på er å måle HbA1c, som står for konsentrasjonen eller andelen av glykert hemoglobin. Når nivået av glukose er høyt vil mange proteiner binde til seg glukose og endre sine egenskaper litt, ofte slik at de ikke fungerer helt normalt og fører til skade av ulike celler, særlig i årevegg. Jo høyere gjennomsnittlig konsentrasjon av glukose i blodet de siste tre måneder, jo høyere vil HbA1c i blodet være. Fordelen er at man ikke bør ta prøven mens man er fastende eller ta spesielt hensyn til andre forhold som kan endre blodsukkeret på kort sikt.
Andelen glykert hemoglobin kan angis som % eller som mmol/mol. Enheten mol står for et visst antall molekyler av et stoff; i vårt tilfelle dreier det seg om antall glukosemolekyler som binder seg til hemoglobin proteinet i blodet.
C.A. Drevon
Grenseverdier
Målinger av HbA1c i blodet fra mange friske personer og pasienter med ulike forstyrrelser i omsetningen av glukose og med komplikasjoner fra mange organer, tyder på at vi kan dele inn nivåene for personer med normale, prediabetes og diabetesverdier.
Dette betyr at dersom man har verdier som er lavere enn 6 % eller 42 mmol/mol så er det meget sannsynlig at man har normalt blodsukker. I området 6.0-6.49 % eller 42-47.9 mmol/mol er man i grenseland for å få diabetes, eller prediabetes som det ofte kalles. Om HbA1c er over eller lik 6.5 % eller 48 mmol/mol, er det overveiende sannsynlig at man har diabetes. Ved alle verdier over 6.0 % eller 42 mmol/mol bør målingen repeteres, og man bør ved bekreftelse oppsøke sin fastlege for videre diagnose og eventuell behandling.
Glukosebelastning
Som ledd i å stille en sikker diabetes diagnose gjøres det ofte en glukosebelastning. Som regel gir man 75 g glukose løst i vann som drikkes i løpet av 15 minutter etter faste over natten (fra midnatt til kl. 09.00). Man tar blodprøve fastende før man gir glukoseblandingen, og to timer etter at man er begynt å drikke sukkervannet. Fastende verdier over 7 mmol/L og/eller verdier over 11.1 mmol/L to timer etter inntak av glukosen gir diagnosen diabetes. Denne typen glukosebelastning benyttes mye i forbindelse med mistanke om svangerskapsdiabetes selv om dette har vært diskutert i det siste.
Videre lesing:
- Hanssen KF, Aas A-M. Diabetes mellitus. I Mat & Medisin. Lærebok i generell & klinisk ernæring. Drevon CA & Blomhoff R redaktører av 7. utgave. Cappelen Damm, Oslo. 2019, side 398-412, ISBN978-82-02-64390-4.
- Use of glycated haemoglobin (HbA1c) in the diagnosis of diabetes mellitus. Abbreviated Report of a WHO Consultation. 2011, side 1-25. WHO/NMH/CHP/CPM/11.1 http://www.who.int/topics/diabetes_mellitus/en/
- Sacks DB. HbA1c versus glucose testing: a comparison. Diabetes Care, 2011, 34, 518-23.
- Tomkins M, Smith D. Irish J Med Sci 2020, 189, 525–7 https://doi.org/10.1007/s11845-019-02134-0